Fra høy selvtillit til god selvfølelse

Fra oppdragelse til dannelse

I 2017 kom det en ny og revidert utgave av Rammeplanen for barnehager. Her ble ordet barneoppdragelse fjernet og inn kom begrepet dannelse. Vi skal i samarbeid med foreldre gjøre barn til de beste utgavene av seg selv. Vi skal hente fram barnets evner og egenskaper, veilede barnet og gi det gode muligheter til å utvikle seg i fellesskap med andre.

"Fortell fra gamle dager da du var liten, Sofie!", sier ofte barna til meg. Første gange noen sa det til meg så tenkte jeg, så gammel er jeg da ikke. Nå derimot er jeg så gammel. Det er ikke lenge igjen før jeg er ferdig med arbeidslivet, så derfor tillater jeg meg å fundere litt over gamle dager og litt over ting som var bedre før og hva som er bedre nå. Hva som er fint å bringe videre og hva som kan bli igjen der bak i gamle dager.
Da jeg var barn var det fortsatt lov å slå barn, gi dem ris når de gjorde noe galt. Det var den gang da man så barnet som objekt. Barnet ble født helt tomt og det var først da det verbale språket kom at man kunne forvente at barnet forsto og kunne forholde seg til den oppdragelsen man ville gi det. Heldigvis er det ikke lenger lov å slå barn, for nå vet vi at barnet er et eget individ og skal behandles som  subjekt fra dag en.
Det var likevel ikke det å få ris som var det verste, men trusselen om at vi kunne få det som holdt oss borte fra å gjøre de gale tingene. Vi forsto ikke hvorfor vi ikke skulle gjøre de gale tingene, bare at det fikk vonde konsekvenser når vi gjorde noe. Dette skal vi la ligge igjen i gamle dager.
Å lære at alle handlinger får en konsekvens, god eller dårlig konsekvens, det er en bevissthet vi bør og skal ta med oss inn i framtiden. Som voksen må vi lære barna våre å forstå, det er vi som er voksne og det er vi som kan råde og veilede. Noen konsekvenser følger automatisk av våre handlinger, som f.eks. dersom vi går ut med sko i regnvær så blir vi våte på beina. Noen konsekvenser må vi sette i verk, men konsekvensen må "henge på greip".
Eks:
Små barn uten verbalt språk har et svært aktivt nonverbalt språk. Hvis jeg/lite barn ser et barn ha en leke, som jeg vil ha. Jeg går bort og tar leken fra det andre barnet.
Konsekvens: Det andre barnet skal få leken tilbake. Den voksne må hjelpe barnet å gi leken tilbake, så må barnet få hjelp til å finne en alternativ leke og kanskje også hjelpe barna til å gjøre en byttehandel. M.a.o. du får ikke den leken, men du får et alternativ, du må forhandle hvis du skal få leken.
Som voksen må vi altså være tilstede i barnets liv fra dag en. Det er også en fordel hvis vi voksne og i særdeleshet foreldre kan være noenlunde samstemte.
Gjensitting eller Parade/oppmøte grytidlig på morgenen var en annen straffemetode. Hvis vi ikke hadde gjort lekser, eller kom for sent, hadde glemt gymtøy eller andre "grove" overtredelser så skulle det straffes. Nok en gang fikk de gale handlingene en konsekvens. Men hang det på greip?
Igjen er det viktig at de voksne spiller på lag. Foreldre bør være enige med skoler og barnehager i hvordan konsekvenser bør være. Er det f.eks, greit at vi slipper et standhaftig barn ut i regnevær med bare sko, slik at det erfarer hva som skjer eller skal de bare ta våre utsagn for god fisk? Voksne må ta disse diskusjonene, men aldri med barna tilstede. Det gjør barn usikre.
Så begynte jeg på voksenlivet og det ble barnehage for mitt vedkommende. Første jobb som ferdig utdannet barnehagelærer var i 1978 – i gamle dager for de fleste av dere. Da var oppdragelsespendelen svingt over til at alle barn skulle få størst mulig grad av selvtillit. Selvtillit er en god ting for de som har det. I starten av min karriere hadde vi fokus på selvtillit hele tiden. Hver gang et barn følte seg liten, udugelig, dum, klønete o.s.v., satte vi inn støtet på den holdningen eller ferdigheten barnet var dårlig i og øvde og øvde til barnet ble best. Alle voksne var enige om at det å ha god selvtillit gjør at du kommer langt i livet, blir rik og blir du rik så blir du lykkelig. Men skal du bli best i noe, så må noen være dårligere enn deg. Hva var det altså vi lærte barnet? Skal jeg bli best må jeg tråkke på noen, og det har vi lært av de voksne så det er lov.
Etter noen år med denne selvtillit-jobbingen fikk jeg stadig flere motforestillinger. Det gjaldt flere enn meg og det dukket stadig opp nye forskningsrapporter som vendte fokuset vekk fra selvtillit og over til selvfølelse. Skulle men bygge opp et barns selvfølelse måtte vi benytte oss av anerkjennelsesmetoden. Barnet måtte anerkjennes for det det er, for sine egenskaper, sine evner og ikke minst sine følelser. Bare på den måten ville barnet bli den beste versjonen av seg selv. Gjennom hele 90-tallet jobbet vi med anerkjennende pedagogikk. Berit Bae, som var den norske forskeren som frontet anerkjennelse mest, ble etter hvert lei av oss barnehagefolk som fokuserte på anerkjennelse som en pedagogisk retning og ikke en væremåte.
Anerkjennelse fører til god selvfølelse. Vi anerkjenner barnets følelser og opplevelser.
Eks:
Et lite barn som spiser grøten det blir matet med, spruter plutselig ut den siste skjeen. OK, da er du mett, sier vi og gir barnet et begrep på den følelsen det har der og da. Samtidig skyver vi asjetten vekk. Sprutingen kan man si nei til, legg f.eks. en finger på munnen til barnet for å henlede oppmerksomheten på atferden samtidig som man sier nei.
Eller, som vi opplever mye av hver høst, barnet er lei seg for å bli levert i barnehagen. Det er svært viktig at vi anerkjenner barnets følelser, men anerkjennelse fører ikke automatisk til at barnet får viljen sin og blir med hjem igjen. Vi trenger at foreldrene sier: "Jeg forstår at du blir lei deg, men det går bra når du får sitte litt på armen til den voksne og blir trøstet. Etterpå vet jeg at dere kan finne på noe å leke med."
Et barn som blir trygg på seg selv, følelsene sine, evnene og ferdighetene sine får en god selvfølelse fra innerst til ytterst og trenger ikke tråkke på noen for å bli best. Dette barnet konkurrerer bare med seg selv og ser og tolererer at andre blir så gode som bare de kan bli. Da blir man en god venn. En god venn er det viktigste å ha i livet.
Jeg må avslutte med en liten episode jeg opplevde i klatrestativet for noen dager siden. Det handler om å bli så god som jeg kan bli og å motivere seg selv til å klare selv. Et barn ville vise meg at det kom fra klatretauene og over til trapesen, som henger der. Mens det jobbet med å være øverst oppe å bevege seg bortover mot trapeset, ble det nok veldig skummelt. Jeg forsøkte å snakke barnet videre eller foreslå alternativet om kanskje det skulle snu. Plutselig begynte barnet å synge "Grønne tanker, det er gode tanker, det er snille tanker ……" Mens det sang denne sangen krøp det sakte, men sikkert mot trapeset. Jeg sto der og holdt trapeset fast, så det ble litt stødigere. Barnet sang seg fram og ned på trapeset og i det øyeblikket det satt der sa det: "Sofie, nå kan du få løfte meg ned."

Del dette:

Tips en venn Skriv ut

Skjema

Snakk med oss

Skriv til oss

Besøk oss